NB Alle bildene kan forstørres ved å dobbeltklikke på dem

Fra Puerto Williams til Piriapolis i Uruguay

Etter spissrotgangen hos ”Armada” i Puerto Williams føltes det godt å komme av sted. Vi hadde bunkret diesel og vann – og sjokolade. Vi hadde en del Chilenske Pesos igjen og Hans-Jacob hadde fått i oppdrag å bruke resten på noe godt å spise. Godt var blitt til godteri, så han kom tilbake fullastet med sjokolade. Det var så mye at det var direkte oppsiktsvekkende. Mitt tidligere mannskap og venn, Tore, var en ekspert på å handle sjokolade, men i forhold til Hans-Jacob ble han direkte smålig. Her dreide det seg om store mengder. Så mye at Hans-Jacob etter det bare het ”Willy Wonka”. Vi andre så på med store øyne som små ”Charli’s” (jeg går ut fra at leserne kan sin Roald Dahl).
Vi var altså ikke ferdig med Chilensk sjokolade, som for øvrig er meget god. Vi var heller ikke helt ferdige med den Chilenske Armada. Sin vane tro kalte de oss opp med korte mellomrom. Det tok vel nærmere 12 timer før vi var helt klar av Chilensk farvann og ikke lengre kunne høre Aramda’ens rop på Necessity.
Vi var sjekket til Mar del Plata i Argentina. Det er en tur på 1250 nautiske, ca. 9 døgn med rimelige vindforhold. Egentlig hadde jeg stor lyst til å gå til Falklandsøyene, men siden Bjarte og Hans-Jacob hadde flybilletter fra Buenos Aires tok vi ikke sjansen. Ingen båter som kom fra det stedet var ønsket i Argentina. Å dra direkte til Uruguay ville bli en betydelig omvei.
Etter hvert kom vi vestover til Islas de Estados øst for Beagle kanalen. Dette er argentinsk område, og vi vurderte en stopp på denne visstnok vakre øya. Vind og strøm var imidlertid meget gunstig, og en stund gjorde vi ca. 10 knop der vi rundet Estados og satte nordover. Vi holdt stor avstand til land, for her er strømmen til tider voldsom, og dette er en stor ”skipskirkegård”. Det gikk med andre ord så det ”grein”. Vi passerte Falklandsøyene ganske raskt, og kunne så vidt skimte dem på horisonten. Litt ergerlig ikke å kunne besøke stedet.
Vinden holdt ganske lenge, men etter et par døgn ble det en periode med lite vind. Dessverre var det fortsatt en del sjø. Det er de verst mulige forhold: ingen vind, men sjø. Da blir det mye rulling og slag i seilene. For å stabilisere båten ville vi starte opp og bruke motoren, i alle fall til sjøen la seg. Motor på, i gir – en stygg lyd og så stopp. Forbannet. Vi slo av, satt motoren i fri og startet opp igjen. Fortsatt stygg lyd. I revers og fri igjen og lyden forsvant. Det var muligens et problem med giret, men hvorfor forsvant lyden? Motoren var det ikke noe galt med. Før vi gjorde noe mer måtte vi også sjekke propellen. Sjøen var opprørt, og vannet holdt seks grader. Dessuten begynte det å bli sent på dagen. Det var uforsvarlig å dykke for å sjekke propellen. Vi satt storseilet med to rev, meget stramt. Vi lå på sett og vis bi, men drev i alle fall i riktig retning med et par knop. Vi hadde ikke sett en båt siden vi forlot Beagle kanalen. Den aktive radarreflektoren viste ikke tegn på andre båter i nærheten. Vi satt på ankerlanternen og gikk og la oss. En kikk av og til var alt.
Neste morgen var det roligere sjø, og på dekk fant jeg at skjøtet til stormfokken lå over siden på Necessity. Da jeg tok det opp var det ganske riktig revet av. Store krefter. Det var bare en ting å gjøre. På med den kortarmede og kortbenete 3mm våtdrakten, ikke mye for seks grader, og gikk ned. Der fant jeg århundrets blodknute. Vanligvis redes slikt ut på 30 sekunder, men her var det verre. Som sagt var det også kalt. Etter fire forsøk var jeg underkjølt, og skjønte at det ikke kunne fortsette. Jeg kreket meg på dekk, fikk av drakten og krøp under dynen. Jeg hakket tenner i 30 minutter. Det var helt uaktuelt å gå ned igjen med det første.
Heldigvis kom det litt vind, så vi seilte i hvert fall. Mens vi seilte tenkte vi gjennom situasjonen.
1) Det var for kaldt uten bedre beskyttelse
2) Jeg trengte dykkerutstyret for å kunne være nede tilstrekkelig lenge
3) Jeg måtte ha en bedre kniv.
De to siste punktene var greie. Det første punktet krevde litt mekking a la MacGyver (for dem som husker ham). Neste morgen var forholdene igjen ok med lite vind og sjø. På med våtdrakt, to sett stillongs og ett sett med regntøy. Rundt armer og ben ble det teipet igjen. Dykkehansker hadde jeg. På med dykkerutstyret, føtter og maske. Vel ute i vannet og under båten var forholdene nå meget bra. Jeg ble ikke kald i det hele tatt. Etter noen minutter med en Stanley kniv var alt fjernet. MacGyver er en god rollemodell. Ett av anodesettene var revet av, men det kan man jo leve med når man har to sett.
Nå hadde vi propell, og nå fikk vi vind også – mer enn nok. I et par døgn gikk det skikkelig unna. Litt huskete, men flott seilas med vinden aktenfor tvers.
Da vi kom inn til Mar del Plata var vi i og for seg glade for ikke å ha vært på Falklandsøyene. Det vil si, egentlig ble jeg mer om mer irritert på Argentina. På ca. 40 land tror jeg ikke jeg har blitt like dårlig behandlet en hos den lokale Armada, i Argentina kalt Prefectura Naval (kystvakt). Immigrasjon og toll oppførte seg ok, men hos Prefectura var de ubehagelig og uhøflige grensende til skremmende. De var tydelig mistenksomme. Uten at de sa det like ut var vi under mistanke om noe så fryktelig som å ha besøkt Islas Malvinas. Til tross for korrekt antall kopier av et eller annet dokument ble jeg sent av gårde for å skaffe flere. Kopimaskinen stor riktignok ved siden av, men er man full av faen så er man vel det.
Ved andre forsøk tok jeg med hele mannskapet (Bjarte og Hans-Jacob). Teorien var at det ikke er like enkelt å være en drittsekk når det er vitner. Det stemte nok på et vis, uten at det av den grunn var noen bevegelse i steinansiktet.
Det store lyspunktet i Mar del Plata var restauranten i Yachtklubben. Den var riktig så bra, så etter å ha prøvd noen mindre bra alternativer, var det her vi inntok alle middagene (ble det fem?). Resten av yachtklubben var hyggelig den også, men de kunne ikke skaffe Necessity plass slik at jeg kunne legge opp Necessity og reise hjem. Egentlig var det like bra, for Mar del Plata var ikke så mye å skryte av. Det er et turiststed, men bortsett fra at man kunne finne et par kvadratmeter på uendelig store, men overfylte strender, var det ikke mye i Mar del Plata som trakk. Sentrum var i beste fall et likegyldig sted, om man da ikke er huket på kasinolivet. Det var litt for mye søppel i gatene – ikke mye å trakte etter.
Bjarte og Hans-Jacob skulle reise hjem fra Buenos Aires. Jeg skulle legge båten opp i Piriapolis i Uruguay og reise hjem fra Montevideo.
Tidlig om morgenen den 31.1 forlot ”gutta” båten og jeg dro ut fra Mar del Plata med Piriapolis som mål. Alle papirene var i orden og værmeldingen var god. Jeg fikk meg imidlertid en overraskelse. Ikke langt nord for havna lå et svært tordenvær og sendte en god nordlig kuling rett på nesen til Necessity. Tordenværet så ut til å kunne ligge en stund. Det er ingen skam å snu, men det er ikke alltid så lurt. Jeg kom meg inn bak moloen og kalte opp ”armada”. ”Jeg trenger å vente her noen timer”. Jeg ventet ikke svaret jeg fikk: ”Du må sjekke inn med Prefectura Naval på kontoret i byen”. Jeg kjente at jeg ble kvalm – fysisk kvalm. Jeg gikk på radioen og meldte at hvis det var tilfellet gikk jeg straks ut igjen. Lima2Uniform som var Armadas kallesignal var strakts tilbake og krevde retur. Jeg svarte på engelsk at det ikke var mulig (hittil hadde jeg brukt en slags spansk). De krevde at jeg skulle snakke på spansk, noe jeg nektet – ”English is the international language of the sea”. Det siste er faktisk sant nok, så da ble det helt tyst. De hadde tydeligvis ikke en engelsktalende for hånden akkurat da. Dersom de senere kom tilbake med krav om retur så hørte jeg det ikke. En time eller to senere trakk jeg et lettelsens sukk. Jeg var ferdig med Argentina for en stund.
Tordenværet forsvant raskt og vinden ble som lovet. Jeg hadde gode forhold på veien opp til Uruguay. Det er bra, for det er ikke noe hyggelig sted med dårlige vindforhold. Det er grunt, sjelden mer enn 20 meter, det er mye strøm og en god del trafikk. Dessuten var jeg nå alene om bord. Å seile alene er ikke noe jeg gjør så ofte. Mange liker å seile alene. Jeg foretrekker selskap i alle fall når det er netter involvert. Litt før midnatt den 1.2 seilte jeg greit inn på reden i Piriapolis. En rask samtale med det lokale prefectura, og jeg kunne ankre i påvente av dagslys.
Uruguay var på mange måter en overraskelse. Det var pent, rent og ganske moderne i Piriapolis. Det hele virket veldig europeisk, og selv om ”prefectura naval” var klart overbemannet, så var de ikke ”ute etter å ta deg”. Her var det også få begrensninger mht til opplag av båt og lignende. Jeg følte lettelse og ikke lenge etter var Necessity på land i en meget moderne marina med gode forhold. Jeg var blitt kjent med flere båter i marinaen, og følte ingen uro ved å etterlate Necessity på et sånt sted. I løpet av en uke dro jeg hjem for å se til familie og kjente. Der er jeg nå…….

jfm 20.02.12

til toppen

Tilbake til båten 01.03.12

Eva og jeg kom tilbake til båten hver for oss. Jeg kom først den 30. mars, Eva fulgte den 2. april. Dette var for å spare noen kroner. Flybilletten var kjøpt hver for seg, og det er rart hvordan billettprisene kan variere dag for dag.

Selv sjøløvene ville seile i Piriapolis

Uansett så kunne vi ikke få båten på vannet. Det var jo påske. ”Hva, var marinaen stengt hele påsken?” ”Nei da, det var det offisielle kontoret som eide marinaen som var stengt.” De er i Montevideo, og uten deres tillatelse kunne ikke marinaen sjøsette noe som helst. Byråkratiet lever, ikke minste i Søramerika.

Det var vanskelig, og dessuten nytteløst, å hisse seg opp. Dessuten er de ganske så smilende og unnskyldene i Uruguay. Vi skulle jo allikevel være turister og reise til Buenos Aires, så det gjorde ikke så mye.

Folk og røvere i Buenos Aires

Det går hurtigbåt fra Uruguay. Den tar ikke mer enn en times tid fra den lille, gamle (reletivt sett) byen Colona. Dit gikk det buss med flott standard til en beskjeden penge. Vi overnattet i Montevideo på veien og fikk med oss den byen og et meget morsomt hotell. Byen er rett så hyggelig med en sjarmerende ”gamleby”. På ettermiddagen neste dag var vi i Buenos Aires. Byen er flott, så vi var mer opptatt av bygninger og avenuer enn av nærmiljøet. Tabbe! En time senere var vi robbet. Det hele var ganske så forseggjort. Under noen trær får Eva ”dueskitt” i håret. Hyggelig mann dukker opp og vil hjelpe. ”Tiene agua y papiel?” Vann og papir har jeg i sekken som jeg setter mellom mine ben. Jeg hjelper Eva med å vaske. 20 sekunder senere ser jeg ned. Der står sekken – eller? Det er liksom ikke helt min sekk. Det er det da heller ikke. Den er faktisk litt finere enn min, men inneholder bare en flaske vann og noe dill. Min, med PC og iPad er borte. Sekken hadde de nok skaffet seg fra forrige offer. Og dueskitten? Temmelig syntetisk. Jeg kjenner jo ikke oppskriften, men hvis noen har ambisjoner så inngikk det i alle fall sennep og eddik.

Slikt legger en demper på stemningen, og stakkars Eva er blitt ganske så paranoid. Når vi går ut nå bruker jeg fortsatt ryggsekk, men rett bak går Eva med en hånd på sekken og pepperspray i den andre. Å ha med så mye som et kamera er fy-fy, for ikke å snakke om vår gjenværende (Eva's) iPad. Vi er med andre ord klare for Rio.

Når galt skulle være, kunne det vært mye verre. De fikk ikke tak i pass, penger, kredittkort eller kamera. Jeg hadde fullstendig back-up, så ingen bilder eller video gikk tapt, men PC inneholdt min ”sjel”, eller i alle fall en vesentlig del av min hukommelse. Mye av back-up'en er i Norge, så i mellomtiden lider jeg av redusert intellekt. Dessuten får man ikke tak i tilsvarende utstyr i Argentina, og PC'en tar lang tid å sette opp med tilsvarende programvare osv. osv. Forbannet selv om jeg hadde minst to PC'er til ombord i Necessity.

Hyggeligere var det å oppdage hvor hyggelige argentinere kan være mot nordmenn i nød. Politiet hadde lang rutine og produserte en lang rapport på ”no time”. Det samme hadde skjedd noen ganger før. Synd at ikke de tre politimennene som stod 10 meter unna da det skjedde kunne vært halvvåkne. Vi gjorde imidlertid det beste ut av situasjonen, og hadde det ganske bra i Buenos Aires, selv om det med forkortet program ble kirkegården som var toppen. De som har vært i Buenos Aires vet at det er en spesiell kirkegård det er snakk om.

Jeg har jo snakket ganske negativt om sider ved Argentina tidligere, så kanskje episoden var Argentinas hevn. En måned senere viser det seg at det ikke bare er jeg som snakker negativt om Argentina. Nå snakker jeg negativt om Argentina kun på norsk. I nabolandene er jeg avventende. Tilbake i Uruguay tok det imidlertid ikke lang tid før mine synspunkter på argentinsk byråkrati og politikk ble underbygget. Det hele gikk imidlertid lengre enn som så. Det gjaldt rett og slett argentinere generelt og Christina etc. Kirchener spesielt. I Brasil er det bare blitt mer av det samme. Jeg har prøvd å moderere det hele med henvisning til svenskevitser, men nei, ingen vits.

Avgårde mot nord

Båten kom til slutt på vannet, og så var det å vente på et værvindu for turen nordover. Den er egentlig litt naturstridig, for fremherskende vindretning er fra nord.

I mellomtiden ble vi godt kjent med Monika og Herman på den tyske båten Griffin. De var usedvanlig hyggelige mennesker, og det var neste leit å dra da vinduet åpnet seg. Selv måtte de vent på deler – ikke uvanlig i langturseilermiljøet. Det minnet oss på hvor heldige vi har vært.

I første omgang gjorde vi et hopp til Punda del Este, Syd Amerikas Canne – for the rich and famous. Ikke at vi så noe til dem. Sesongen var slutt og det så temmelig stusselig ut spør du meg. Ikke er stedet så veldig flott heller. I forhold til Cabo san Lucas i Mexico var det heller fattigslig. Men det var et fantastisk sted å sjekke ut av Uruguay. Toll, imigrasjon og ”prefectura” (kystvakt) innen hundre meter. Alt gjort på en time. Definitivt årsbeste, og best overall siden El Salvador. Diesel hadde de også, riktignok til en ublu pris – les som på en norsk bensinstasjon.

Opp til Rio Grande i Brasil er det et par døgn. Det gikk svært greit. Det er noe spesielt med Brasil. Byråkratiet hersker her også, men det er en velvillighet utover andre steder vi har vært. Her ble vi kjent med Paula og Luigi (Italia selvfølgelig), Margareta og Richardo fra Brasil og Jan fra Holland. Hvis du trenger å fornye din vennekrets så bli langturseiler. Problemet med miljøet er selvfølgelig at folk har en tendens til å skilles igjen. Etter fem dager var vi klare for neste hopp. Rio Grande var hyggelig, men det var ikke all verden å se. Egentlig dumt sagt, for det er en svær lagune og et spennende innland, men vi måtte videre. Bra værvindu og av sted. Neste dag og natt med kuling og mye sjø. Ingen måne og stupmørkt. Det er typisk havet at det ikke alltid kan forutsies, selv med dagens værmeldinger. Det var ikke noe problem for Necessity. Vi har hatt mye verre, men jeg er fortsatt litt bekymret for Margareta og Richardo. De hadde ikke vært ute så mye, og da er det lett å bli sjøsyke under slike forhold. Når sant skal sies så likte ikke Eva det heller.

Etter tre døgn kom vi inn til Sao Francisco, Brasils nest eldste by. Den ble etablert av hvalfangere fra Azorene på 1500 tallet. Den skal vi se nærmere på i senere, for vi dro rett inn til Joinville langt inne i en svær og grunn bukt. Vi dro dit fordi byen ble etablert på 1800 tallet av tyskere, sveitsere og nordmenn . Byen bærer sterkt preg av det tyske, for de fleste nordmennene ble grepet av hjemlengsel og dro hjem etter kort tid. Tyskerene er her imidlertid fortsatt og er ”sehr gemütlich”. De vet faktisk ikke hva godt de skal gjøre for en besøkende båt fra Norge. Vi blir veldig bortskjemt av hyggelig mennesker. Tysk snakker mange av dem fortsatt, så her er det mulighet for kommunikasjon (min portugisisk dekker kun et par ord). Selv gataskiltene har fortsatt undertekster på tysk. Vi har ikke fått en så hjertelig mottakelse siden Japan. Det ville imidlertid være galt å tilskrive dette spesielt til det tyske for menneskene her er definitivt brasilianere.

At byen også er svært industriell kan muligens tilskrives tysk tradisjon i kombinasjon med det kommende Brasil. Det virkelig foregikk ting med blant annet verdens største fabrikk for produksjon av maskineri for kjøleskap (tidligere sammarbeid med Danfoss).

Industri eller ikke. dyrelivet er inntakt. Tidlig en morgen, det regnet i strie strømmer, satt jeg utenfor klubbhuset i Yacht klubben og lastet norske aviser. Det er folketomt. I øyekroken ser jeg et pelsete lite dyr komme springende. En rotte? Langt der ifra. En liten oter kom opp fra bryggene i elven. Den for forbi mine føtter, men stoppet et øyeblikk og så på meg. Jeg tvilte ikke på hva den tenkte. "Dette er vær for otre, mennesker holder seg inne. Hva er du for en raring?" Så sprang den videre bare for å returnere 10 minutter senere. "Hva, sitter du her enda". Deretter forsvant den i elven. På Yacht klubben var de overrasket over at jeg hadde sett en. De så aldri noe til otrene.

Vi hadde planlagt en tur inn til Iguazu da Foz, et/noen av verdens største fossefall. Da Eleanor Rosevelt så denne fossen utbrøt hun vistnok ”stakkars Niagara”. Dette må vi jo se, men denne helgen er det ferie her, så vi får vente. Prisene gikk rett til himmels for billetter og opphold akkurat nå.

Så langt er vi kommet. Etter Sao Francisco setter vi kurs for Santos ved Sao Paulo. Det skal vi kunne gjøre på et drøyt døgn.

Jan Fr. 27.04.12

til toppen

Sao Francisco og Joinville 25-29.5

I Sao Francisco regnet det "cats and dogs" og vinden kom opp tilsvarende. Iflg. seilguiden er dette et meget godt ankringsted. Lettvindt seilguide. Bunnen var bløt og hadde dårlig hold. Vi var oppe to ganger for å ankre om. Det samme gjaldt nabobåten med Gert ombord. Gert er noe så skjelden som en seilende boer. Vi møter mange s ørafrikanere, men Gert er første boer. Han er en meget trivelig fyr med stort engasjement for naturen. Han har færdes mye i Kalehari, men har også lang erfaring til sjøs. Vi møter stadig meget interessante mennesker. I skrivende stund har Gert vært ombord en gang til på Ilha Grande.

Turen opp til Santos, havnebyen til Sao Paulo, gikk greit med nok vind. En dag og en natt og vi befant oss blant dusinvis av store skip som ventet på å komme inn til denne store havna. Vi snek oss langs leden opp elven og inn til Yate Clube de Santo. På reden og i havna lå flere "norske skip", men ingen med norsk flagg. Den tiden er snart helt slutt.

Yate Clube de Santo var luksuriøs selv om marinadelen var ganske enkel. Tre dager gratis for besøkende. Brasil er billig på den måten selv om landet er blitt meget dyrt ellers. For oss var dette imidlertid bare et kort stopp før Ilhabela.

Ilhabela med Corinna og Mark 2-6.05

Ilhabela er et vakkert feriested og populært for folk fra Sao Paulo. For oss var det ekstra spennende siden vi skulle møte Corinna og Mark fra seilbåten Diva. Dem møtte vi sist på Vanuatu for fire-fem år siden. De kommer fra Sao Paulo og var forlengst kommet hjem. De har et flott sted på Ilhabela, og vi hadde avtalt å møtes. Langurseilerenes verden er liten. Det var meget hyggelig å se dem igjen, og det var ikke vanskelig å finne noe å snakke om. De tre guttene til Corinna og Mark er ivrige regattaseilere, og på Brasils juniorlag. To av dem var på Ilhabela for å trene. Flere seilere kom etter hvert til. Vi var midt i smørøyet. Uhemmet seilprat uten at noen følte seg utenfor.

Området mellom Sao Paulo og Rio er Brasils viktigste for seiling med hundrevis av øyer og bukter. Det er såpass flott at vi raskt ble overtalt og overbevist om at dette var et bedre sted å etterlate Necessity mens vi igjen er hjemme noen måneder. En marina i Paraty, marina Eugenio, ble spesielt anbefalt. Vi satt kursen dit med en stopp på "fangeøya" Ilha Anchieta. Fangene har rømt, bokstavelig talt. Da det ikke var noen fanger igjen, nedla de hele fengselet. Idag bor det kjempegnagere, capivara, på øya. De går for å være verdens største, og ser mer ut som griser. De vandrer omkring på øya og viser seg helst på stranden tidlig på morgen. Det var litt dårlig med lys, så våre bilder er ikke de beste, men man får et inntrykk av hvordan de ser ut.

Paraty

Hundrevis av øyer og bukter mellom Paraty og Rio

Marina Engenho eies av Amyr Klink. De fleste vet nok ikke hvem han er, men han er godt kjent blant langturseilere og brasilianere. Han får bygget det som muligens er verdens styggeste ekspedisjonsfartøyer for så å dra til utfordende destinasjoner som Antarktis. Han har forøvrig også rodd alene over Søratlanteren fra Namibia til Brasil. Marinaen preges (prydes ikke) av hans siste båt, Paraty II.

Velvillighet og gjestfrihet preger Brasil. Det er vanskelig ikke å føle seg velkommen, selv når det er fare for å bli robbet på gaten. Vi var ikke før kommet inn til marina Eugenio før vi var adoptert av minst to av de faste båtene i marinaen. Rogerio kjørte oss inn til Paraty og ga oss en "guided tour". Roberto inviterte oss på en nydelig middag ombord i sin stolthet, "trawleren" Savannah. Begge snakket meget godt engelsk, og er fantastiske representanter for det moderne Brasil. Man kommer ikke forbi at enkelte land skiller seg ut ved sin gjestfrihet. Senere har vi fått tilsvarende mottakelse også i Rio.

Byen Paraty <parachi> er unik i Brasil. Den ble bygget av portugiserne som en havneby og er nærmest fullstendig bevart. Først og fremst er det en vakker by med et umiskjennelig portugisisk preg. Helt spesielt er det at gatene er lagt så lavt at byen oversvømmes ved springflo. Dette ble ansett for å være bra den gangen gatene også var avløp for kloakk. Med gjevne mellomrom ble byen "flushet" og dritten skylt vekk. Dette skjer fortsatt, men minus dritt. Jeg er glad jeg ikke var tilstede "dengang da".

Vi skulle reise hjem til Norge, men ikke før om ti dager. Det var akkurat nok tid til et minicruise til Ilha Grande og Rio. Rio har alltid stått på listen over byer man "må" ha seilt inn til. Så langt har vi gjort bl.a. Auckland, Sydney, Singapore, Tokyo og San Francisco. Etter Rio står New York for tur, men det blir først neste vår. Men Rio var bare 90 nautiske unna, og på veien ligger "seilparadiset" Ilha Grande.

Etter en rask stopp på Ilha Grande seilte vi inn til Rio på ettermiddagen 12. mai, forbi Ipanema og Copacabana og inn i bukta. I bakgrunnen kristus statuen og sukkertoppen. Rio har en fantastisk natur og dessuten mange tunge festningsanlegg. I riktig gamle dager var Rio og Brasil et ettertraktet mål så befestningene var ikke helt ubegrunnet. Hollendere, franskmen og britiske pirater kunne alle tenke seg en del av kaka som opp gjennom historien har bestått av tømmer, sukker og gull. Brasil overlevde imidlertid som portugisisk, og en stund hadde til og med kongen av Brasil+Porugal sete rett utenfor Rio. Fra ca. 1880 har Brasil vært selvstendig republikk.

Selv kom vi til Rio for å se strender og teste brasiliansk mat. På sitt beste er maten her fantastisk god. Sightseeingen ble litt begrenset. Etter en kort stund befant vi oss i et kontinuerlig skybrudd, men vi fikk imidler et inntrykk av byen og maten. Vi skal jo tilbake så vi kunne leve med et begrenset program i denne omgang.
Begrenset, men vi rakk å oppleve både gjestfrihet og mat. Bare vi skritter av båten i Yate Clube Naval står Rocha klar til å forklare og hjelpe oss med å få oversikt. Han kjører oss etter hvert noen km til bussterminalen i Niteroy. Niteroy er i seg selv en svær by tvers over bukta fra Rio. Det er søndag så fergen går ikke. Det blir buss inn til byen. Det virker som om det er tusenvis av busser. På vei innover lurer jeg på hvordan vi finner bussen tilbake når vi vel er på Copacabana. Jeg spør bussjåføren, som oppgir et bussnummer og forklarer på portugisisk hvor den går fra. Nummeret går inn, men det resten? Det ordner seg nok og vi går av. Bussen starter, men stopper igjen. Bussjåføren er tydeligvis bekymret på våre vegne. Han lager en lapp med nødvendige opplysninger før bussen kjører videre. Og den lunsjen var fantastisk god.

Et par dager senere var vi tilbake på Ilha Grande. Der var det bukt etter bukt og mye å glede seg over. Det ble litt bading, litt vandring på strendene og mye lesing. Et tilbakelent langturseilerliv før Necessity etterlates i marina Engenho. Det siste er litt trist. Necessity har sjel og jeg ser på henne som en nær venn. Nå venter imidlertid familie, venner, hunder og en halvferdig hytte.

jfm 18.05.12

til toppen

Dorebella 20.06.12

Et gigantisk hopp, og langt fra Syd-Amerika. Vi seiler litt hjemme også. Min svoger, Frank, hadde et lite uhell med sin båt Dorebella, en HR 36. Båten hadde fått inn betydelig mengder vann fra oven fordi en dreneringsslange hadde løsnet. Nå måtte han få den ned til Orust utenfor Udevalla. Der skulle den repareres og "shines". Han trengte selskap. Ville jeg bli med?

Det ville jeg selvfølgelig, for det er en vakker tur, en jeg ikke hadde seilt siden vi dro fra Norge i 2005. Været var strålende, og det var til og med litt seilvind. Turen over til Koster fra Nøtterøy gikk raskt. Nedover kysten stilnet det, så vi motret nedover blant vakre holmer og svenske småbyer. Det er ikke bare Norge som har preg av velstand. Svenskekysten er pittoresk og velholdt. Siden dette var før St. Hans var det heller ikke alt for mange båter.

Det er ikke mer enn en dagsseilas fra Nøtterøy til Orust, men vi startet sent så det ble noen timers søvn mellom vakre holmer i den svenske skjærgården. Tidlig neste morgen var vi i gang igjen, gjennom Sotekanalen og videre til Orust.

Turen var en påminnelse om hvilke muligheter vi har rett utenfor stuedøren. Etter mer enn syv år på de syv hav er det på sin plass. Nå bærer det hjemover med Necessity selv om turen via Grønland vil ta sin tid. Vel hjemme er målet hele norskekysten opp til Svalbard.

jfm 01.07.12

Som vanlig stoppet vi i Houston på vei tilbake til Necessity. Jeg hadde allerede en returbillett fra Houston til Sao Paulo. Det gjelder å benytte billettene og å reise når man først reiser. Når vi besøker Fredrik og Amanda er vi alltid litt spent på mottakelsen. Ikke fra Fredrik eller Amanda, men fra Barkley Mack. Barkley Mack er ca. 20 cm høy og har fire ben. Det er en terrier som av og til bærer sitt navn med rette. Den har også av og til benyttet seg av sin tanngard. Sist var vi imidlertid veldig gode venner, og det er egentlig en veldig sjarmerende hund. Når vi ser bort fra tanngarden. Bekymringen var ubegrunnet. Da vi kom var den bare hale. Den kjente oss igjen, og satt pris på besøket. Det gjald også den andre firbeningen, Gretel, men der hadde vi heller ikke ventet noa annet. Det er i det hele tatt fantastisk å være besøk og å kunne dra seg noen dager ved bassengkanten.

Tilbake i Necessity 13.09.12 - Fra Paraty til Cabo Frio

"Long time no see" - Jeg hilste Necessity som en gammel venn da jeg kom tilbake etter fire måneder. Necessity fremsto som like fin. Under vannlinjen kunne det vært litt glattere, men ideen om å han en plastikkpose på propellen virket fortreffelig. Det satt en stor samling av skjell og undervannsgrønt på plastikkposen. Det var flere kilo med groe, men da posen kom av var propellen like fin.

Jeg kom alene i første omgang, og det føltes litt tomt, selv om Necessity er en venn. Eva er hjemme og hjelper til med barnebarn. Ensomheten varte imidlertid ikke lenge. På kvelden banket det på og der var Hanna og Per-Eirik. Det er to ungdommer (i forhold til meg), delvis familie av venner, og begge meget sporty. Det ble litt styr for å få alt på plass. De var gamle nok til å ha litt bagasje. Jeg og mitt havnet for en gangs skyld i forpiggen.

Paraty er som kjent en turistattraksjon i seg selv, og vel verd litt tid. Det er omgivelsene også med krystallklare fjellelver og naturlige badeanlegg - og ikke fullt så naturlige destillerier. Brasils rom heter Cachaca og drikkes ofte krydret. Det finnes et utrolig utvalg, alt fra ubrukelig til kjempegodt. Som man skjønner tok vi en tur og besøkte både fjellbekker og destillerier. Noen av fjellbekkene var forøvrig rene badeanlegg hvor den lokale ungdommen moret seg med halsbrekkende (bokstavelig) øvelser.

Vi har som mål å komme opp kysten og videre til Karibien, så vi måtte gjøre båt og papierer klare. Dette er Brasil så det siste tar mest tid. Det ble en ny busstur til Angra dos Reis (1,5 timer tortur - kort- og mellomdistansebussene er blottet for fjæring) for å snakke med de lokale steinansiktene. Det tar en dag, men det gikk greit. Vi var avgårde til noe vakre ankringsplasser på fastlandet og på Ilha Grande. Dette er Brasils seilparadis, turområdet og backpacker sentrum. Noen av backpackerne så ut som reinkarnasjoner fra 68, men var noe yngre. Turstiene er flotte og gir god mosjon. Typisk profil er opp til 100 meter, ned til 0, opp til 200 også videre. Utsikten er alt fra jungel til storslagen utsikt over bukter og vakre strender. I jungelen var det svære sommerfugler, små ekorn og apekatter (art ukjent). Dessuten masse løse, men vennlige hunder.

Men Rio var det første målet. En grunn for det var at Fredrik skulle til Rio i forretninger. Det ble full klaff. Da vi seilte forbi Copacabana ringte telefonen. Fredrik hadde sett oss fra vinduet i et konferanserom, og til og med fått tatt et bilde av Necessity. Et fantastisk sammentreff. Vi skulle møtes senere på kvelden.

Vi tok inn på Marina da Gloria som ligger rett ved business-sentret i Rio. Det skal være luksus, men er først og fremst dyrt. Ikke lenge etter at båten var brakt i orden dukket Fredrik opp. Det ble flere hyggelige måltider, minst ett av dem på en ganske så underlig restaurant, dog en hvor maten var førsteklasses. Det er spesielt hyggelig å møte sin sønn når samme sønn til daglig bor i USA, og vi selv når sant skal sies har dekket nesten hele kloden de siste årene.

Det er det hele tatt hyggelig i Brasil. De har en utrolig blid og hjelpsom befolkning, de har god mat og vakker og spennende natur. Mindre hyggelige var myggen.

Den store myggkrigen

Den natten regnet det enormt. Jeg våknet av at det klødde infernalsk på legger og armer. Kraftige summelyder blandet seg med trommingen av regnet. Mygg midt i Rio?? Tanken gikk mot Dengue, en ikke særlig hyggelig, og smittsom, sykdom overførbar ved mygg. Det finnes heller ingen virksomme medisiner. Da jeg kom meg opp var krigen i full gang i akterkabinen. Per-Eirik klasket og knep mygg. Alt skulle ut, og myggnett på plass. Selv tror jeg mer på kjemisk krigføring. Alt ble tatt i bruk fra myggspiral til diverse spraybokser og Euraks. Etter et par timers kamp var slaget vunnet og vi sovnet inn, antagelig sterkt forgiftet av stoffer som er giftigere enn de lokal myggene. Så langt har ingen vist noe symptom på Dengue.

Dagen etter var vi turister. Det ble besøk i den meget spesielle Rio de Janeiro Cathedral og selvfølgelig på Kristus statuen. Det siste ved solnedgang, hvilket var en opplevelse. Rio har kanskje ikke så mye arkitektur å skrive om, men byen har en beliggenhet som gjør opp for den svakheten.

Etter tre dager hadde vi nok av den kostbare marinaen med den dårlige båtplassen. Det var så mye svell at vi stadig var redde for å treffe brygga (vi lå med akterenden inn). Svaret var å ta turen over til Niteroi. Ingen stor marina det heller, men til en mer normal pris. Herfra ble det en tur til Petropolis, den gamle keiserbyen ca. 60 km unna. Det er fasinerende å se hvordan et europeisk aristokrati kan transplanteres til en by oppe i fjellene i Brasil. De keiserlige bragte med seg et enormt hoff fra Portugal, og baroner og keiserlige arvinger måtte alle ha et lite slott, eller i alle fall en flott villa. En vakker by og et interessant besøk. Nevnte jeg at langdistansebussene er meget bra i Brasil, selv om det kan være vanskelig å finne de riktige busstasjonene.

Det var ikke stort mer å vri ut av Rio. Vi ønsket å komme videre, men vi er jo litt avhengige av været. Det så ikke lovende ut de neste syv døgnene. Vi ønsket ikke å vent så lenge, men det skulle være mulig å komme videre om vi forlot Niteroi kl. 0100 om morgenen. Det er mindre vind på natten og morgensiden. Dessuten var det fullmåne og klarvær. Vi dro avgårde i natten. Det er alltid stemningsfullt å forlate en stor havn om natten. Det kan også være litt kilent når store skip skal dele en smal led. I dette tilfellet var det en Stena båt som på død og liv skulle snitte odden, den med festningen, ved utløpet. Det var bare så vidt plass til Necessity inn mot svabergene. Alt virker jo uansett litt nærmere i mørket.

Det gikk helt fint, og i begynnelsen hadde vi en rolig tur. Strømmen gikk imidlertid stridt imot, og det ble fort klart at vi ikke ville komme tidlig frem. Det betød en stadig friskere vind - midt imot. Vi holdt oss langs stranden, for lenger ut var det sjø med høy frekvens, den typen som kan stoppe en båt. Det ble motring, langsom motring. Vi kom oss så vidt inn til en liten ankringsplass bak Isla Cabo Frio før det ble mørkt. Det var et vakkert, og litt dramatisk sted, godt skjermet mot sjø. Vinden stod imidlertid på med 25 knop, men med 50 meter kjetting over 5 meter vann (det var ingen andre der) satt vi som støpt.

Dagen etter skulle vi komme oss til byen Cabo Frio. Det blåste fortsatt hardt, men det skulle være mulig å seile. Det første problemet var en svær sandbanke som vi måtte over. Det viste seg å bli "touch and return". Vi trengte høyere vann. Imidlertid kom det en lokal seilbåt friskt seilende kloss i land og rett igjennom. Ikke akkurat det stedet som var anbefalt av guideboken. Det viste seg å være mye bedre, og Necessity kom seg raskt igjennom den veien. Men så var det forberedelsene. Vi har et forstag som kan tas ned og beslås på masten. Det gjør vi vanligvis når vi er innaskjærs. Ikke denne gangen. Vi kom rundt en odde og møtte grov sjø. Vi la oss allikevel på kurs bare for å oppdage at strømmen satt oss vel nær land i le. Her måtte det slås. Greit nok, men genoaen satt seg fast i kutterstaget. Jeg fikk det løs, men nå var det klart av vi snart måtte slå igjen. Det kutterstaget måtte ned. Det ble et vått basketak i den grove sjøen. Staget kom imidlertid ned i tide, og neste slag gikk greit. Så bar det innover i stiv kuling og litt for mye seil. Jeg var imidlertid ganske sliten etter jobbingen på fordekket, så seilføring fikk stå. Det gikk i alle fall fort med ca. 60 grader mot vind og til dels brytende sjø. Vi fosset inn mot innseilingen til byen Cabo Frio. Vi visste nøyaktig hvor den var, men vel fremme måtte jeg be de andre verifisere at vi var på riktig sted. Dette var kun en liten åpning mellom to klipper. Innenfor blåste det heller mer enn på utsiden. Det var imidlertid ingen tvil, og inn bar det.

Innover i kanalen var det litt roligere, men stadig grunnere. Det var ikke vanskelig å regne ut at på lavvann ville vi ligge på siden inne i kanalen. Eneste mulighet var Yate Clube do Rio ved utløpet, men her blåste det mer enn 25 knop rett på betongbrygga. Der stod det imidlertid en ivrig mann og ville vinke oss inn. Han hadde en line i hånden som førte ut til en sikkert ok moring. Men hvordan skulle vi få tak i den. Vi la ankeret en ca. 40 meter ut og slapp oss langsomt inn mot betongveggen. Der slo sjøene delvis over, så det hele så litt tvilsomt ut. Det ble imidlertid fort klart at vi hadde meget godt feste, så etter hvert kom vi oss nær nok til å få tak i linen til moringen. Etter det var det ganske enkelt, og her ligger vi enda. Fortsatt blåser det opp mot 30 knop, og fortsatt står sjøen over kaia når det er høyvann. Ellers er det riktig bra, selv om det krever et kvantesprang å komme ombord. "Kvante" passer bra for man kan ikke vite hvor båten befinner seg når man lander. Den er ivertfall ikke der den var da man tok sats.

Ikke alle legger til på samme måte. Vi inntok et bedre måltid nede i båten da det kom kraftige lyder fra ankerkjettingen. Vi var tre stykker på dekk på tre sekunder. Det lå en Benetau 40.7 mot vår ankerkjetting og delvis mot baugen på Necessity. Til det hadde de alt i alt en fender. Vi hadde vesentlig fler og de kom raskt på plass. Snart lå de fortøyd til Necessity. De var ganske utmattet etter å ha seilt direkte fra Rio mot mye vind og sjø. Båten hadde også fått juling og seil hadde blåst ut, blokker røket. De ønsket nok helst å forbli "alongside", men hvor mye stolte vi på moringen? 30 knop vind direkte på betongen er endel. Vi foreslo at de skulle flytte seg til den andre siden hvor de kunne få sin egen moring. Den kunne vi gi dem. De var enige i det, men metoden de benyttet var litt spesiell og ganske enkel. Full fart forover. På sin ville ferd tok de med en av Necessity's rekkestøtter. Ikke så lenge etter var de allikevel fortøyd på riktig side. Selv var jeg nok en smule irritert, men bet det i meg. "Shit happens", og ikke minst hadde jeg en reserve rekkestøtte ombord. Langturseilere er samlere. Det tok meg 30 minutter å få erstatningen på plass. Den nye naboen uttrykte stor takknemmelighet neste dag, og når sant skal sies tror jeg de hadde landet på betongen uten oss.

Nå ligger vi i denne trivelige byen som vi har hatt god tid til å studere. Det blåser fortsatt kraftig, men moringen var bra den. I morgen gjør vi et forsøk på å komme videre.

jfm 05.10.12

til toppen

Alexandra født 30.10.12

Nytt barnebarn i Houston
En vakker jente, Alexandra. Jeg er heldig og skulle ønske jeg var i Houston og ikke ombord. Tidlig i desember er første anledning for hilse på det nye barnebarnet. Well done Amanda – and Fredrik.

Et nytt medlem av familien

Vi oppdager en ny type pingvin

Før vi ankom Cabo Frio hadde vi gjort en overraskende oppdagelse. Litt før Cabo hadde vi sett en pingvin. Den så ganske ekte ut, men fløt meget høyt i vannet. Jeg så den bare kort i det vi seilte forbi. Pingviner nord for Rio? Det hadde jeg aldri hørt om. Dyret lignet umiskjennelig på en Magellean pingvin. Min kommentar til Per-Eirik var at det vare nettopp det, men antagelig laget av plast. Det er en uttalelse jeg nå angrer på. Der og da kjøpte Per-Eirik min forklaring selv om han syntes den så veldig ekte ut. Da vi kom inn i sundet utenfor byen var det imidlertid plutselig svært mange "plast" pingviner. Noen av dem dukket etter fisk også. OK, så det finnes pingviner i det sentrale Brasil, og det er kanskje ikke så sannsynlig at de er laget av plast. Vi gikk på nettet, og ganske riktig. En liten koloni av Magellean pingviner hadde flyttet nordover. De døde riktignok an masse, men noen greide seg tydeligvis. Uansett så er det hyggelig med dyreliv. Men hvorfor og hvordan har det seg at de til tider flyter så høyt på vannet, nesten som en plastballong? Blåser de seg opp?

6.10.12 På vei nordover

Å komme seg nordover på Brasilkysten på denne tid av året er ikke så liketil. Fremherskende vindretning er fra nord og strømmen setter sørover, til dels med 1-2 knop. Man venter da på et «værvindu», men dessverre er det en stund mellom hvert av dem. Det gjelder å oppleve mest mulig mens man venter.

Vi var ferdige med Cabo Frio, men vinden var fortsatt fra nord. Vi satt kurs for Buzios. Stedet ligger på en halvøy, og på sørsiden er det noen dype bukter, noenlunde skjermet for vind og sjø. Det virket fristende med litt rent, og kanskje også litt varmere vann. Så langt hadde vannet holdt norsk sommertemperatur. Ikke hva man forventer på disse breddegrader. Vi hadde også behov for å skrape båten under. Det var lite bunnstoff igjen, og det grodde fort. Det stjal nok ca. en knop fra båtfarten.

Soco de Forno var en fin bukt, selv om man bokstavelig måtte gjennom brenningen for å komme inn. Navnet burde antagelig fortalt oss noe om det, for Forno betyr smelteovn, slik smedene benyttet i gamle dager. De som har sett en smed i aksjon vet at det det kan virke litt dramatisk. Vel inne var det imidlertid et fint sted, selv om vanntemperaturen på ingen måte reflekterte navnet. Her lå vi noen dager mens vi ventet.
Deretter gikk vi rundt til byen Buzios for å vente mer…..

Dog er Buzios en hyggelig liten by, opprinnelig for fiskere. På 60 tallet ble stedet oppdaget av Brigitte Bardot. Det var slutten på fiskelandsbyen og begynnelsen på turiststrømmen. Byen har heldigvis greid å holde de store hotellene på litt avstand. En yacht club har Buzios også så vi fikk oss en moring. Her hadde de internett og toalettfasiliteter. Det var lite annet, selv om vår ikke alt for gode Gruising Guide prøvde å hause dette opp til litt av et seilsentrum. I to dager var vi eneste besøkende. Da kom det en Alaska båt, Second Wind, så vi hadde i alle fall noen å snakke med. De hadde motorproblemer, men fikk heldigvis løst dem ved hjelp av et verksted i Cabo Frio.

Omsider kom det vindskiftet vi hadde ventet på i 10 dager. "Off we went". Ikke den beste første natten. Vind fra sørøst, sjø og strømm fra nord. Av og til føler jeg at jeg gjør mitt beste for å skremme bort mine gjester. Hanna og Per-Eirik er heldigvis tøffe og tar selv sjøsyken med stoisk ro. En god egenskap på Brasilkysten. Etter et døgn ble forholdene litt bedre, men været var ikke så mye å skryte av. Vindskiftene er ofte drevet av lavtrykk. Slik er det bare.

Og så var det fiskegarnene. En del av ett garn satt seg godt fast i propellen.
Båten husket og gynget kraftig, men her var det bare å dykke. Det kan være en risikosport med så mye bevegelse i båten, men etter 20 dykk fikk jeg "skiiten" løs. Sist jeg måtte gjøre noe lignende var det 4 grader i vannet, så dette var en ren fornøyelse. Dessuten var det en bonus. Ikke langt unna sang knølhvalene. Det er en vakker lyd, en jeg ikke hadde hørt godt siden Necessity var på Tonga i 2006. Vi nærmet og øygruppa Abrolhos som er berømt for sine knølhval. Og ganske riktig. Noen timer senere så vi den første av dem blåse ikke så langt unna. Ikke lenge etter så vi de første halene, og en og annen som tok seg delvis ut av vannet. Det er et majestetisk skue. At delfinene også var hjertelig tilstede var ikke negativt.

I første omgang var målet Abrolhos øygruppa. Dette er et naturreservat som sies og være fantastisk flott med koraller og fisk. Her er det også lagt godt til rette med moringer, for ankring er forbudt.  Moringer var det, men de så tvilsomme ut. Det var mange vakter, men ingen som drev vedlikehold. Heldigvis lå det en dykkerbåt ved siden av oss, og siden Brasilianere (de sivile) alltid er ekstremt hjelpsomme, hadde vi snart en line gjennom selve moringen på bunnen.
Abrolhos sies å være fantastisk flott, men været var ikke på vår side. De korallene vi så var kraftig bleket (les døde). Det var godt med fisk, men forholdene var ikke slik at vi ønsket å bli særlig lenge. Akkompagnert av knølhvalen dro vi mot Bahia allerede neste dag.

Bahia er en bukt og dessuten en stat i Brasil. Bukta heter egentlig Bahia dos Todos os Santos. Her ligger Salvador, en by på mer enn tre millioner innbyggere og et litt frynsete rykte. Litt mer enn rykte, faktisk. Vi kjenner selv en båt som ble brutalt ranet da de lå for anker utenfor byen for noen få måneder siden (de greide seg, men opplevelsen var rystende, og de mistet mye utstyr). Inn til denne byen seilte vi etter mørkets frembrudd 17.10. Forsiktig seg vi langs stranden opp mot det vi antok var den beste marinaen, Bahia Marina. Vel innenfor moloen ble vi godt mottatt og plassert på en bra gjestebrygge. Her var det nesten like mange vakter som båter, så vi følte oss svært trygge.

Dette er en ganske "posh" marina, men prisen var til å leve med noen dager. Mange av båtene av typen med et par etasjer og store motorer. Hver morgen strømmer det på med folk som arbeider med pussing og polering. Det er stort sett et par mann pr. båt. Alle spiller sin yndlingsmusikk, eller hører på fotballkamp mens de arbeider. Stemmebruken er lagt på et nivå som overdøver den andre støyen. På godt norsk er det til tider et jævla leven. Men det er også smil og latter pg en utrolig livsglede. Velkommen til Bahia. Eierne kommer bare innom i helgene. Av og til drar de ut, men ofte overnatter de på båtene i marinaen. Heller ikke de er lavmælte. Også vi gjorde oss for øvrig nytte av litt rimelig arbeidskraft, og det er lenge siden Necessity har vært så velpolert. En mann arbeidet under båten med skraping.

Omgivelsene til marinaen var ikke like bra, men vi fant den mindre skremmende en ryktet tilsa. Gamlebyen var ikke langt unna, og den er definitivt verd noen besøk. Det er mulig vi toknoen sjanser på våre vandringer, men det gikk bra.

Canyons, fosser og ørken 26-29 oktober
Hanna skulle reise hjem i slutten av måneden. Før det skulle hun få et inntrykk av Bahia, men først og fremst skulle vi på fottur i innlandet. Nasjonalparken Chapada Diamantina er et kjent mål for back-packere og fotturister. Byen Lencois er det lokale sentret 4-5 timers busstur fra Salvador. Jeg antar det kriblet i Per-Eirik som er dreven til fots og med back-pack. Det kriblet i meg også, og jeg lurte jo på om jeg fortsatt kan holde følge med disse halvprofesjonelle vandrerne.

Bilden forteller, men etter turen kan vi fastslå følgende.

• Det var varmt
• Det var tørt, det hadde ikke regnet på et par år, og skog/busk-branner var en trussel.
• Det var fortsatt litt vann i elver og kulper. Nok til å bade, men mye var det ikke.
• Det er et fantastisk landskap med svært spesielle geologiske formasjoner.
• Utmarsj i sand, stekende sol og 35 grader pluss gav meg en mulig innsikt i hvordan det er å være i fremmedlegionen. Du klarer det om du drikker nesten kontinuerlig, men behagelig er det ikke.
• Det var deprimerende å se et landskap som tørket ut og kveg som var i ferde med å sulte i hjel.
• Lokalbefolkningen var lite i tvil om at dette reflekterte en klimaendring. For dem er det ikke akademisk, men et spørsmål om livberging.

Navnet Chapada Diamantina (diamantsletten) kommer av at det var mye diamanter her, og i hundre år var det stor gruvevirksomhet. Fotturisten kan takke denne virksomheten for at det er stier å gå på. Vår guide og kilde til kunnskap het Washington etter en berømt brasiliansk fotballspiller (alle berømte personer i Brasil er fotballspillere). Han drev også et lite pensjonat, rent og veldig hyggelig, sammen med sin kone.

Tilbake i båten var det avskjed med Hanna som skulle hjem til arbeid, hund og familie. Med all respekt for Per-Eirik, så virket det litt tomt uten henne. Men vi hadde arbeid å gjøre før turen videre nordover. "The Wall" på Itaparica er godt kjent. Itaparica ligger over bukta fra Salvador, er en hyggelig liten landsby og en god marina. Ikke minst har de en mur hvor man kan legge båten på høyvann. På lavvann står den ganske tørt. Necessity var ganske renskrapt etter innsatsen på Bahia Marina, men uten nytt bunnstoff ville det være en kortvarig glede. Slik ble Necessity stoffet i låpet av ett lavvann. Nå er hun glatt og fin, og går atskillige raskere gjennom vannet. Itaparica kunne også tilby et annet gode, rent mineralvann rett fra grunnen og til marinaen. Dette vannet er berømt, for annet vann i området er knapt nok bra nok for dusjing. Nå har vi ren båt med rent vann om bord.

Itaparica kan i det hele tatt anbefales. På hverdagene er det ikke så my liv, men i helgene kommer folk fra nær og fjern for å tilbringe tid på stranden her, eller i marinaen for dem som har båt. Marinaen som ellers er ganske så tom blir stapp, stuende full. På stranden syder det av liv. Restaurantene som befinner seg langs veien eser ut til begge fortau, eller litt ut i veien om det er plassproblemer. Det er når sant skal sies et svare leven. Om en restaurant ikke har musikk, så parkerer en gjest bilen sin ved bordet, åpner døren og setter på anlegget på et volum hvor forvrengning er det fremste kjennetegn. Alle synes lykkelige med ordningen.

Bahia til Recife 5-9 november

Dette er en anerkjent vanskelig tur. Vinden står ganske konsekvens nedover kysten. Det samme gjør en havstrøm på 1-2 knop. Det er noen ganske få værvinduer. Da snur vinden kanskje litt østlig, og det blir litt lettere. Et slikt værvindu ble tilslutt meldt, og den 5. om morgenen var vi av gåre. Først noen timer motring opp kysten, til motvinden tok overhånd. Så rett østover på skarp kryss i 1,5 døgn (vinden hadde enda ikke dreid på øst). Da vinden dreide som forventet dro vi nordover, igjen på skarp kryss mot sjøen. Vi kom oss til Recife på 4,5 døgn i stedet for ca. 3 med gode seilforhold. Det var vi ganske fornøyd med.

Recife var imidlertid ikke vårt sted

• Den viktigste marinaen hadde "audit" så havnekapteinen hadde stengt den for besøk.
• Policia Federal (havneavdelingen) var det minst sammarbeidsvillige vi har møtt, i og utenfor Brasil. De var dessuten umulige å finne. Ikke en gang det vanlige Policia Federal kunne fortelle oss hvor de var. Vi lette oss til slutt frem til et umerket gjerde og en port som mest gav assosiasjoner til et fengsel. En stund trodde jeg vi hadde alvorlige problemer med Brasilianske myndigheter (vi hadde alt i orden, noe de nødig ville innrømme). Denne kampen er beskrevet på vår engelske blogg "Where is Necessity now". Det gikk bra, men jeg må innrømmet at jeg var ganske forbannet - og svett.
• Den marinaen vil måtte ligge ved var materielt elendig, men det skal sies at menneskene der var riktig hyggelige.

Uansett, det ble for mye, og etter to dager var vi på vei til Natal, en enkel tur som tok 22 timer.

Natal 14.11

Her ligger vi i en meget hyggelig Yacht Club. Vi er nesten klar for å forlate Brasil, og i morgen setter vi kurs mot Fransk Gayana og kanskje rombasen i Kourou. Herfra er det ren passatseiling, så dette bør bli bra. Vi får følge med en Sør-Afrikansk båt "Sun Baltic".
Mer om det senere.

Jfm 14.11.12

til toppen

Neste reisebrev